The Mess I Make

ADVARSEL! GALSKAP INNKOMMENDE!

Jeg vil råde deg til å ikke lese dette skulle du være en av dem som ikke forstår seg på kjærlighet til absurdt dyre vesker og sko osv! (JA! Jeg vet det er klin kokkos!).

 Skrev litt på søndag om at jeg fikk meg en overraskelse som jeg skulle fortelle litt om!

Mamma har snakket en stund om at hun hadde en overraskelse til meg.  Jeg trodde det var en ekstragave hun glemte å gi meg til jul, noe jeg for så vidt gledet meg til å få nok i seg selv.  Men ikke på den måten at jeg hadde hoppet i bilen og brutt alle fartsgrenser med nesa trøkka opp i ruta  for å komme fort nok bort, slik jeg desverre nok hadde gjort hadde jeg visst hva jeg hadde i vente. 

Det kom som et sjokk da Mamma holdt en flott liten, brun LV pose i hendene. 

Jeg tror haka mi deisa i bakken! Det første jeg sa tror jeg var noe så velartikulert som "E det kødd....?" mens jeg stirret på Mamman min med kulerunde øyne. "Køddå du me mæ?" (beklager dialektiseringen her men det blir bare ikke mer velartikulert enn på Ændalsk.  Noe jeg føler er viktig for beskrivelsen av situasjonen).  Og før min kjære mor rakk å få svart så dro jeg pakken ut av posen.

Jeg begynte å kjenne den samme dunkinga fra hjertet som da jeg var inne i LV butikken på 5th i New York og kjøpte min Neverfull... Med skjelvende hender åpnet jeg den lekre, lille esken med lærbåndet som jeg kjente så godt igjen fra i høst...(for nok et sykelig innlegg om LV sjekk denne linken).

Jeg ante virkelig ikke hva det kunne være.  Fortsatt satt det litt bak i hodet på meg at Mamma sikkert bare kødda med meg... Hun kan nemlig egentlig ikke forstå min fasinajon for disse tingene og syns det er tull å bruke så mye penger "bare for merke".  Noe jeg for så vidt er enig i... Når jeg tenkter rasjonelt... Før shopping-galskapen setter seg i meg som kugalskapen i ei ku... Det er jo egentlig tull å betale tusenvis av kroner for ei veske...Egentlig... Er det ikke...? "Men herregud så kjedelig man ville hatt det skulle man tenkt slik hele tiden!" begynner jeg å diskutere med meg selv.  Tenk på alle pengene gutta (og jenter seff ;p) hiver i playstationen og xboksen! Da skal vel for tusan jeg ha lov å ha meg ei veske jeg kan bruke resten av livet!? Eller hva! La meg få lov til å være litt gal! *Dytter vekk engelen på den ene skuldra*

Oppi esken lå denne nydelige babyen!

Jeg husker ikke en gang hva som skjedde deretter, men jeg vet det var en del hopping, hyling og klemming (jeg fatter ikke hvorfor jeg innrømmer dette...) involvert.  Men mamma viste meg de forkjellige måtene jeg kunne bruken den med og uten Neverfullen, som hun hadde lært av de ansatte på LV butikken i Oslo igjen. 

Den er lekker som en clutch alene, kjempefin å ha lenket fast i veska og perfekt til å ha iphonen i! 

Dette var virkelig en hyggelig overraskelse! Jeg går fortsatt og gliser jeg!

Foreldrene våre har ikke vært gjerrige, og vi har alltid fått det vi har trengt - men vi er langt i fra bortskjemte. Vi har måttet jobbet for tingene våre selv.  Det blir en nødt til når en vokser opp som 4 søsken det :)  En lærdom jeg setter stor pris på (nå mer enn som tenåring, hehe). Og en slik gave som dette - som ikke er i forbindelse med jul eller bursdag en gang... Det er stort det!  Og enda mer spesielt da jeg (som fortalt) vet hva Mamma egentlig syns om disse tingene "Æ skjønnå'rke hvæm du har det dær fra æ, Iselinn..." (<--- kritiansandsk. Må for all del ikke forveksles med ændalsk!).  Hun er nok litt imot slik "sløsing" selv - men visste hvor utrolig glad jeg kom til å bli.  Noe som i grunnen varmer mer enn gaven i seg selv ;)